Barnevernet er klare for endringer

Jeg har arbeidet som advokat i barnevernssaker i t år. Gjennom denne tiden har jeg gjort meg en del erfaringer om barnevernet. Som institusjon har barnevernet mistet mye av sin tillit. Mange opplever barnevernets organisering og saksbehandlingsrutiner som myndighetsmisbruk. For tiden verserer det nå en bekymringsmelding blant landets advokater om nettopp barnevernssystemet. Selv har jeg også tatt opp forholdet med Toppe i familiekomiteen på Stortinget. Det er på tide med gjennomgående endringer i systemet.

Vi foreslår kompetanseheving hos saksbehandlere, to-leddet og uavhengig saksgang, åremålsansettelse for fylkesnemndas ledelse samt offentlig oppnevnt sakkyndige for at barnevernet skal bli kvit sitt negative rykte. Samtidig er det også en måte folk skal gjenvinne tillit til systemet. Det er sentralt å se nøye på barnevernets veiledning og oppfølging av familien.

Barnevernet skal veilede og informere familien om viktige forhold i saken. Manglende veiledning materialiserer seg oftest ved at familien ikke opplyses på et tidlig stadium at det er innledet undersøkelser. Det er også urovekkende at det tas lite hensyn til kulturelle forskjeller i barnevernets saker. I noen tilfeller er det behov for å forklare foreldrene nærmere om barneoppdragelse og forventninger som stilles i norske samfunn om hvordan oppfostre barn. Eksempelvis bør det opplyses om at det ikke tillates fysisk avstraffelse i det norske samfunn, dersom man observerer ørefiker ved hjemmebesøk. Det er viktig å skape en dialog mellom foreldrene og barneverntjenesten.

Det er tankevekkende når barnevernet påstår at hjemmet ikke lykkes med oppfølgingstiltak. Problemet er nettopp at barnevernet ikke veileder tilstrekkelig og synliggjør riktige og ønskelige tiltak. Det hadde hjulpet mange familier, og mange barn hadde unngått å bli tatt ut av hjemmet dersom barnevernet ga bedre veiledning i denne sammenheng. Også her er det en særlig utordring for flerkulturelle familier. Disse kan ofte være en helt annen oppfatning om hva som er riktige tiltak som sikrer gode oppvekstsvilkår. Barneverntjenesten er i slike tilfeller nærmest til å forstå behovet for veiledning og informasjon. Man bør få en fast praksis angående hva som kvalifiserer til omsorgsovertakelse, hva som er utrygg tilknytning, hva man kan tåle av klaps og liknende.

Videre er skjevhetene i barnevernets reaksjonsmåte bekymringsfulle. I noen tilfeller reageres det altfor sent, det kan naturligvis ha store og alvorlige konsekvenser for barnet om det ventes for lenge med konkrete tiltak. Det samme gjelder en altfor rask reaksjon. Sistnevnte synes å bli et voksende problem, og er grunnen til at mange opplever at barnevernet misbruker sin makt. Det skal ikke reageres før barnevernet har et bredt vurderingsgrunnlag.

Det fokusers i altfor stor grad på hjemmet barnet flyttes fra, og i liten grad på det hjemmet det flyttes til. Barnet opplever et stort savn overfor søsken og foreldre, forlater hjemmet, mister venner og må begynne på ny skole. Samlet virker dette forstyrrende på barnets utvikling. I noen tilfeller kan det være mer skadelig å flytte et barn enn å la det bli boende sammen med sin familie til tross for mangler i hjemmet. Det er derfor behov for en vurdering tilpasset barnet. Eldre barn skal høres om sine ønsker. Til dette høres også man opplever at barnevernet i liten grad undersøker muligheter for å plassere barn hos øvrig familie eller nettverk. Det er barnets beste at det opplever minst mulige forstyrrende forhold. Det oppleves gjerne mindre belastende å plasseres hos egen familie eller familievenner enn hos fullstendig fremmede personer.

Uklar eller mangelfullt beslutningsgrunnlag må sies å være en klar årsak til at barnevernets praksis oppleves som maktmisbruk. Løsningen er en kompetanseheving hos saksbehandlere som vil gi langt mer reflekterte og velfunderte enkeltavgjørelser. Det skal kreves høyere utdannelse i form av minimum bachelor i sosiologi og mastespesialisering i barnevernsfag. Realkompetanse kan og skal ikke bli erstatning for den formelle kompetansen. Videre bør det innføres et minstekrav om arbeidserfaring. Dette vil forbedre kvaliteten på saksbehandling, hvor saksbehandlerne foretar bredere interesseavveininger med og veier flere hensyn mot hverandre. Samtidig kan det føre til bedre veiledning til flerkulturelle familier. Enten ved at høyere utdannelse kan gi økt kulturforståelse, eller ved at det inkluderes konkrete fag i saksbehandleres utdannelse.

Dagens ordning med samme saksbehandler som utreder og som treffer vedtak gir altfor kort avstand i beslutningsprosessen, med stor fare for inhabilitet. Dette foreslås erstattet av en to-leddet   behandling hvor to personer med ulik fagbakgrunn skal vurdere saken. Effektivt er om de i tillegg er fra ulike steder i landet, for å unngå påvirkning av samme bedriftskultur.

Videre bør utnevnelsen av fylkesnemnda skal skje på åremål. For å unngå at det danner seg festnede oppfatninger og kultur blant nemndas medlemmer skal det ikke være mulig å være valgt for mer enn tre år.

Herunder hører at barneverntjenesten i små kommuner slås sammen med andre kommuner slik at vi får større enheter. Det vil føre til større fagmiljø og sikre habilitet.

Dagens oppnevning av sakkyndige er sterkt kritikkverdig, og ikke minst et stort habilitetsproblem. Det kan neppe føre til en fair og god saksgang at private sakkyndige får oppdrag med godtgjørelse fra barnevernet. Økonomisk kompensasjon motiverer private sakkyndige til å utarbeide rapporter i tråd med barnevernets vedtak. Et bedre, og mer tillitsfullt alternativ er at nemda oppnevner av sakkyndige. I saker med omsorgsovertakelse kan det være dess viktig å ha to uavhengige sakkyndige som samlet gir mer tillit i den enkelte sak.

Med vennlig hilsen Marie A. K. Sølverud