Reglene om underholdsplikt står i barneloven kapittel 8, §§ 66-80. Begge foreldrene har plikt til å bidra til forsørging og utdanning av barnet, etter økonomiske evne. Underholdsplikten er en foreldreplikt, noe som innebærer at den er uavhengig av ekteskapelig status, foreldreansvar og samværsordninger.
Barn som kun bor sammen med den ene forelderen, har krav på barnebidrag fra den andre, som omtales som «bidragspliktig». Bidraget skal skje i form av faste pengetilskudd, og betales til den barnet bor fast hos.
I utgangspunktet varer foreldrenes underholdsplikt frem til barnet er 18 år. Barn over 18 år har likevel som hovedregel krav på å bli forsørget, så lenge de er elev ved videregående skole.
Underholdsplikten for barn som er fylt 18 år må altså sees i sammenheng med retten til videregående opplæring, som følger av opplæringslova § 3-1. Når det betales bidrag til barn over 18 år er det barnet selv som skal motta bidraget.
Barneloven legger til grunn at foreldre også kan pålegges bidrag til annen utdanning, altså utdanning utover videregående skole. Vilkåret er at det er rimelig etter interessene og evnene til barnet, barnets muligheter til selv å skaffe midler til utdanningen og forholdene ellers. Disse vilkårene vil imidlertid sjelden være oppfylt. Jo eldre barnet er jo strengere krav stilles til selvforsørging. For unge voksne som ikke kan forsørge seg selv på grunn av utdanning, arbeidsløshet eller sykdom finnes det gode offentlige støtteordninger. I praksis vil foreldre derfor normalt ikke pålegges å betale bidrag til barn som har fullført videregående opplæring.
Den klare hovedregel er altså at foreldrenes underholdsplikt først opphører når barnet har fullført videregående opplæring. Når det pålegges bidragsplikt til barn over 18 år, skal det likevel fastsettes en tidsgrense for kravet. Tidsgrensen skal hindre at barnet somler med utdannelsen og likevel har ubegrenset krav på pengetilskudd fra foreldrene. Noe forsinket progresjon i opplæringen tillates likevel normalt. Et barn som skifter linje, eller må ta et skoleår på nytt, vil som regel ha rett til tilsvarende forlengelse av bidragsperioden. Velger barnet å ta et friår før det fyller 18 år, slik at perioden med bidrag etter 18 år forlenges må det vurderes om dette anses rimelig. Dersom det anses rimelig kan bidragsperioden på grunn av de nevnte grunner forlenges mer enn én gang. I praksis er det likevel sjelden at foreldre blir pålagt å betale bidrag etter at den unge er fylt 20 år.
Forsørgingsplikt for barn over 18 år, under videregående opplæring, gjelder uavhengig av om barnet bor hjemme eller for seg selv. Dette er en nødvendig regel fordi geografiske avstander tvinger mange barn til å flytte hjemmefra for å gå på videregående skole. I særlige tilfeller er det også rimelig at barnet kan flytte ut, uten at foreldrene fritas for forsørgingsbyrden. Dette kan for eksempel være aktuelt når foreldrene har forsørgingsevne, men hjemmet er uegnet som oppvekstmiljø.
I prinsippet åpner imidlertid loven for at 18-åringen, uten legitim årsak, kan velge å flytte ut, for deretter å kreve forbruks- og boutgifter dekket av foreldrene. Når barnet bor for seg selv har det krav på økonomisk bidrag fra begge foreldre, uavhengig av om foreldrene bor sammen eller ikke. Foreldre som tidligere oppfylte forsørgingsplikten ved å ha barnet boende seg, må altså betale sin andel i pengetilskudd til barnet, i stedet for at utgiftene inngår i husholdningen. For de fleste vil dette medføre en betydelig økt forsørgingsbyrde.
Den offentlige debatten har flere ganger satt søkelys på hvorvidt det en lovgivningssvikt når myndige «barn» kan kreve bidrag fra foreldrene til tross for botilbud og gratis kost og losji hjemme. Foreløpig har imidlertid ikke lovgiver funnet grunn til å endre reglene. Det må for øvrig antas at det er et beskjedent antall unge som krever bidrag fra foreldrene uten et reelt behov for kravet.
For samværsforeldre er det økonomisk sett uten betydning om barnet bor for seg selv, eller med den andre forelderen. Dette fordi underholdskostnaden beregnes etter faste bo- og forbrukssatser.
Bidragspliktiges andel vil dermed være den samme uavhengig av om barnet bor gratis hos den andre forelderen, eller betaler husleie til en annen.
Barnets underholdskostnad og bidragets størrelse beregnes etter den såkalte kostnadsmodellen. Modellen består av flere trinn og skal oppmuntre til aktiv omsorg fra begge foreldre, og bidrag etter økonomisk evne.
Underholdskostnaden beregnes ut fra hva det koster å forsørge barn, og består av:
- Forbruksutgifter (satsene varierer med barnets alder, og er delt inn i tre aldersklasser)
- Boutgifter (fast sats)
- Utgifter til barnetilsyn (fast sats eller faktiske utgifter)
Hvor stor andel av underholdskostnadene hver av foreldrene er ansvarlig for beregnes ut fra deres individuelle økonomiske evne. Den av foreldrene som har høyest inntekt, skal altså dekke den største andelen av underholdskostnaden. Har foreldrene like høy inntekt, skal de dekke en like stor andel av underholdskostnaden.
Når bidraget er beregnet, blir det vurdert opp mot den bidragspliktiges bidragsevne, slik at bidraget kan falle bort eller reduseres dersom den bidragspliktiges økonomi tilsier det. Dersom bidragspliktig ikke har bidragsevne vil NAV utbetale bidragsforskudd til den av foreldrene barnet bor fast hos. Fullt bidragsforskudd utgjør per 1. juli 2014 1470 kroner per måned.
Ved vurdering av bidragsevne tas det utgangspunkt i inntekt, med fratrekk for skatt, dekning av basisutgifter (fast sats) og eventuelle underholdskostnader til egne barn i egen husstand. Samlet bidrag (dvs. alle barnebidrag den bidragspliktige skal betale) skal uansett bidragsevne ikke overstige 25 % av den bidragspliktiges inntekt. Til slutt gjøres det fradrag for samvær med barnet, med utgangspunkt i fire samværsklasser:
- 2-3 netter per måneder, eventuelt 2 eller flere dager
- 4-8 netter per måned
- 9-13 netter per måned
- 14-15 netter per måned
Ved delt bosted legges det til grunn at foreldrene har de samme utgiftene per dag til barnet. Med mindre foreldrene avtaler noe annet er hovedregelen er likevel at den av foreldrene som tjener mest skal betale barnebidrag til den andre.
Ved bidrag til barn over 18 år er det en praktisk viktig reservasjon at foreldre kun har forsørgingsplikt når barnet ikke har midler til å forsørge seg selv. Selv barn under 18 år har plikt til å forsørge seg selv når de har midler til det, men i praksis er dette sjelden aktuelt. Barn har imidlertid krav på å beholde noen midler til egen bruk, og følgelig er det bare inntekt over 30 ganger forskutteringssatsen som gir grunnlag for reduksjon i foreldrenes bidragsplikt. For at barnet skal regnes som selvforsørget må det ha en inntekt som overstiger 100 ganger forskutteringssatsen. For tiden utgjør dette en årslønn på
147.000 kroner. Barnet må da akseptere å betale for seg hjemme, og foreldre som ikke bor sammen med barnet vil heller ikke være bidragspliktig.