Kronikk om Barneloven § 36

Med den kritikkverdige overskriften «Frode Thuen kommer med gjentatte usannheter om delt bosted» går tre kvinnelige psykologer og forskere ved Folkehelseinstituttet, i strupen på psykolog Frode Thuen. Overskriften i Aftenposten av 31. mars, insinuerer at Thuen forsettlig fremsetter usannheter.

Blant annet viser psykologene til et sviktende kunnskapsgrunnlag rundt spørsmålet om hvilken bostedsordning som er best for barnet. Selv om forskningsgrunnlaget på området er mangelfullt, oppgir og underbygger likevel Thune hvilken forskning han bygger sine uttalelser på. At kritikerne selv ikke underbygger sine uttalelser, men kommer med vage utspill om «internasjonal forskning» uten henvisning, skal tilsynelatende likevel tilgis. I tillegg foretas omformuleringer av kan-uttalelser til å bli bastante «fakta».

Videre er det klart at det omtvistede og springende moment, nettopp innholdet i begrepet «delt bosted», er grunnleggende misforstått. Begrepet «delt bosted» signaliserer først og fremst foreldrenes likestilte rettsposisjon. Blant annet vil den forelderen barnet blir ansett å «bo hos» være den som tar avgjørelser rundt viktige spørsmål som barnehage, flytting innenlands og andre større avgjørelser rundt barnets dagligliv. Nettopp dette presiserte Thune i sin kronikk: «Delt bosted=Likeverdige foreldre». Delt bosted vil i så måte innebære noe langt mer enn en fysisk bostedsbrøk. Foreldrene har fremdeles avtalefrihet til å bli enige om en nesten hvilken som helst tidsbrøk som passer nettopp deres barn. Poenget er at begge foreldre, uansett valg av bostedsbrøk, kan fortsette som rettslige «A-foreldre» til eget barn. De vil på denne måten oppnå delt avgjørelsesmyndighet i forbindelse med viktige avgjørelser i barnets liv. Denne styrkingen av statusen som likeverdige og likestilte omsorgspersoner er hovedhensynet bak lovendringen, se prop. 161 L. Denne endringen kan videre bidra til å unngå at barneloven gir «omsorgsforelder» rettigheter på bekostning av «samværsforelder». Å degradere en av barnets foreldre til en «B-forelder» vil trolig være den største bidragsyteren til konflikt. Det å gå fra å ha like mye å si til å være uten særlig stemmerett ovenfor sitt eget barn etter samlivsbrudd, gir en maktesløshet som bidrar til frustrasjon. Ettersom forskning enes om at lavest mulig konfliktnivå mellom foreldrene er til barnets beste vil en tilrettelegging av «maktskjevhet» sannsynlig virke mot hva som regnes som barnets beste. Å problematisere mødre som «konfliktdrivere» er derfor en spissing av situasjonen som blir en konsekvens av at det foreligger en feiloppfatning i samfunnet om at delt bosted er skadelig for barnet.

Et redusert konfliktnivå ved å skape en likestilt rettslig posisjon ovenfor barna etter samlivsbrudd er altså bakgrunnen for ordlydsendringen i barneloven § 36. Lovendringen vil fungere som en oppfordring til i første omgang å vurdere delt bosted, for deretter å vurdere om barnet skal bo fast hos en. Dette vil ikke gå på kompromiss med hva som på sikt vil være barnets beste, ettersom utgangspunktet fremdeles er og blir at dette hensynet skal være retningsgivende for foreldrenes avgjørelse. At slike avgjørelser skal tas med tanke på barnets beste er fremdeles presisert i barneloven § 48, og er videre grunnlovsfestet i § 104. Norge er også folkerettslig forpliktet å tilrettelegge for barnets beste, etter Barnekonvensjonen art. 3. Derfor er det slik at vi må se hen til den forskning som finnes for å evaluere hva som er til barnets beste, særlig om vi selv ligger bak på forskningsfronten. Dette gjelder dermed utenlandsk forskning, selv når denne kommer fra et så «fremmed» land som Sverige. Så selv når forskningen fra andre skandinaviske land viser at det er til barnets beste å ha delt bosted, må vi i henhold til vår folkerettslige forpliktelse søke å tilrettelegge for det.

Til sist avsluttes det med å nevne at forskerne bekymrer seg for hvordan debatten omkring forskning på bostedsordninger kan bidra til forvirring som i verste fall kan øke konflikten mellom foreldrene. Om en kan enes om noe, må det være at nettopp det å få foretatt en debatt vil bidra til å belyse og informere i større grad om både rettsstatus og fallgruver i forbindelse med samlivsbrudd og barns bosted.