I dag velger stadig flere å leve sammen uten å inngå ekteskap. Et samliv mellom to mennesker opphører imidlertid alltid, enten opphøret skjer ved samlivsbrudd eller ved død. Når et samliv tar slutt skal verdier fordeles mellom partene. Dette kalles et skifte. Mens skifte ved opphør av ekteskap er utførlig lovregulert, både når ekteskapet opphører ved død og ved samlivsbrudd, finnes det ingen tilsvarende lovregulering av oppgjøret når samboere går fra hverandre.
I 2009 ble samboere med felles barn gitt en begrenset rett til arv etter hverandre, men ektefeller er fortsatt bedre stilt etter arveloven. I et rettslig perspektiv bør derfor par som ønsker å leve sammen reflektere over hvilke rettsvirkninger de ønsker når samlivets tar slutt. Ekteskapslovens regler for deling gjenspeiler det livsfellesskapet som eksisterer mellom ektefeller. Samboere som ønsker de samme rettighetene må selv sørge for å sikre seg disse, gjennom avtale og testament.
Formuesordningen mellom samboere.
Mens hovedregelen for ektefeller er felleseie, jf. ekteskapsloven § 58 etablerer ikke samboerskap noen formuesordning mellom partene. I et rettslig perspektiv betraktes samboere som enslige, med hver sin formue. Samboere kan likevel eie formuesgoder i sameie, men dette gjelder også for ektefeller, og har ikke betydning for formuesordningen.
I motsetning til hva ordlyden skulle tilsi innebærer ikke felleseie at ektefeller eier verdiene i fellesskap. Ektefeller kan på samme måte som alle andre eie en gjenstand alene, eller i sameie. Formuesordningen felleseie får først betydning når ekteskapet tar slutt, ved at de verdier som er skapt under ekteskapet i utgangspunktet skal deles likt, etter at det er gjort fradrag for gjeld. Når ekteskapet tar slutt er det derfor ikke nødvendig å ta stilling til hvem av ektefellene som eier hva. Unntaket er verdier av formue som ektefellene tok med seg inn i ekteskapet eller som senere er ervervet ved arv eller gave. Disse har ektefellen rett til å holde utenfor delingen etter ekteskapsloven § 59.
Mens inngåelse av ekteskap etablerer et gjennomregulert formuesfellesskap mellom partene er altså samboerskap som sådan uregulert. Ved oppløsning av et samboerskap må derfor oppgjøret som hovedregel skje etter eiendomsgrensene. Deling etter eiendomsgrensene betyr at hver samboer beholder sine eiendeler, og sin gjeld. Hovedutfordringen ved skifte etter ugift samliv er derfor ofte å fastslå hvem som er eier av hva.
Skifte etter samlivsbrudd
Ved fastleggingen av hvem som eier hva er de reelle eierforholdene avgjørende. Det er altså i utgangspunktet ikke avgjørende hvem som har betalt for tingen eller hvem som formelt er registrert som eier. Dersom en eiendel er betalt, anskaffet eller registrert på den ene samboeren må det imidlertid påvises et særskilt stiftelsesgrunnlag for at begge parter skal anses som eier av tingen.
Foruten avtale kan slikt stiftelsesgrunnlag være at samboerne har en så sammenfiltret økonomi at det ikke er mulig å fastslå hvem som eier hva.
Midler samboere tar med seg inn i samboerskapet kan som den klare hovedregel ikke gå over til å være i sameie mellom partene, uten at partene særskilt avtaler dette. En vanlig problemstilling er at den ene parten tar med seg inn i samlivet en helt eller delvis lånefinansiert bolig. Dersom den andre parten gjennom et lengre samliv betaler forbruksutgifter og utfører hus- og omsorgsarbeid kan det oppstå spørsmål om det er oppstått sameie i boligen ved såkalt indirekte bidrag.
Tankegangen bak indirekte bidrag som grunnlag for sameie er at innsatsen til den ene samboeren frigjør tid og midler for den andre til å investere, for eksempel i bolig. Dersom det indirekte bidraget er stort nok, og foregår over lang nok tid vil man etter norsk rett anse det som rimelig at partene er blitt sameiere i boligen. Vurderingen er likevel sammensatt, og som den klare hovedregel skal det ikke være kurant å endre eierforhold uten avtale. Det tryggeste er derfor å fastsette eierforholdene gjennom avtale, eller at begge parter formelt registres som eiere.
Fra utgangspunktet om deling etter hvem som eier hva, gjelder to unntak:
- For det første kan en samboer på visse vilkår ha rett til å overta felles bolig og innbo til skiftetakst etter reglene i
- For det andre kan en samboer i særlige tilfeller tilkjennes vederlag dersom vedkommende har tilført den andre parten en betydelig økonomisk fordel og rimelighetshensyn også tilsier at det tilkjennes
Muligheten til å overta felles bolig og innbo etter samlivsbrudd gjelder når partene har bodd sammen i minst to år, eller de har, har hatt eller venter barn sammen. I tillegg krever husstandsfellesskapsloven § 3 at «sterke grunner» taler for at den ene parten overtar boligen.
Kravet om sterke grunner tilsier at det foretas en konkret skjønnsmessig vurdering av partenes interesser og behov. Som veiledende norm har lovgiver lagt til grunn at det bør være en klar overvekt av hensyn som taler for å tilkjenne et husstandsmedlem rett til å overta en bolig som eies av et annet husstandsmedlem. Omsorg for barn er et hensyn som vil veie tungt.
Høyesterett har slått fast at det ved oppløsning av samboerskap kan være rom for vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger (Rt. 1984 s. 497 og Rt. 2000 s. 1089). Dette betyr at en samboer som har tilført den andre en betydelig økonomisk fordel kan ha et vederlagskrav mot den andre, men at det må vurderes konkret om et slikt krav er rimelig (Rt. 2011 s. 1168). Terskelen for når et vederlagskrav er rimelig synes imidlertid å ligge høyt. I mangel på klare kriterier for rimelighetsvurderingen vil det derfor være forbundet stor risiko ved å gå til søksmål med påstand om vederlag.
Selv om man skulle vinne frem med et vederlagskrav er det også strenge kriterier for beregningen av vederlagets størrelse. I rettspraksis er det slått fast at en samboer maksimalt kan kreve tilbake det som faktisk er tilført den andre samboeren. I en dom fra 2011 (Rt. 2011 s. 1168) kunne kvinnen i samboerskapet vise til en betydelig innsats både ute og hjemme i løpet av de seksten årene samlivet varte. I en periode på syv år tjente hun også nær det dobbelte av mannen. Etter samlivet tok slutt hadde mannen opparbeidet seg verdier for om lag 5 millioner kroner, mens kvinnen sto tilbake som ubemidlet.
Høyesterett kom til at kvinnens innsats gav grunnlag for et vederlagskrav mot mannen, men ville maksimalt tilkjenne henne et vederlag på 200.000 kroner. Forholdsmessig utgjorde dette 4 % av den formuen mannen hadde bygget opp under samlivet.
Reglene for skifte etter ugift samliv er kompliserte og uklare, og gir utvilsomt grobunn for konflikt. Dersom samboere ikke klarer å komme til enighet er de i tillegg henvist til å reise sivilt søksmål, mens ektefeller har rett til offentlig skifte. For å minimere risikoen for konflikt, og unngå økonomisk- og psykisk belastning ved en eventuell rettssak er det derfor hensiktsmessig at partene inngår en samboeravtale. Samboeravtalen bør fastslå hvem som er eier av hva, og hvordan eierforhold skal fastlegges i fremtiden. Parter som har felles økonomi kan for eksempel avtale at ting som anskaffes til felles bruk under samlivet skal anses å være i sameie. Ved et eventuelt skifte etter samlivsbrudd vil partene da ha rett til en halvpart hver av tingenes verdi.
Skifte når samlivet opphører ved den ene partens død.
I 2008 ble det vedtatt regler for arv og uskifte for samboere med felles barn. Endringene trådte i kraft 1. juli 2009 og arveloven § 28b gir nå samboere som har, har hatt eller venter barn sammen rett til en arv på fire ganger folketrygdens grunnbeløp (4G). Grunnbeløpet utgjør per 1. mai 2014 88.370 kroner. Samboers arv går foran barnas pliktdelsarv, som etter arveloven § 29 i utgangspunktet skal utgjøre to tredjedeler av avdødes samlede formue.
Gjenlevende ektefelle har ifølge arveloven § 6 rett til fjerdeparten av arven når avdøde har livsarvinger. En ektefelles minstearv skal likevel tilsvare minst 4G ved dødsfallet, uten hensyn til livsarvingene. Forskjellen mellom samboere og ektefellers arverett blir derfor først reell når en fjerdepart av arven utgjør mer enn 4G.
I stedet for å ta arv etter avdøde kan gjenlevende samboer velge å sitte i uskifte etter arveloven § 28c. Uskifte gir den gjenlevende parten rett til å overta førstavdødes formuesgoder, uten å måtte gjøre opp arven med arvingene. Retten til uskifte gjelder likevel ikke overfor avdødes særkullsbarn. For samboere omfatter uskifteretten felles bolig og innbo, samt bil og fritidseiendom med innbo dersom dette tjente til ektefellenes personlige bruk. Samboers uskifterett er noe begrenset i forhold til ektefeller som kan sitte i uskifte med hele felleseie. Når avdøde ektefelle hadde verdier i særeie vil det også beregnes arv til gjenlevende ektefelle av disse. En samboer som velger å sitte i uskifte har derimot ikke rett til arv av verdier som ikke inngår i uskifteboet.
En viktig konsekvens av uskifte er at gjenlevende blir personlig ansvarlig for avdødes gjeld. Ved valget mellom arv etter loven og uskifte bør derfor nettoverdien av avdødes eiendeler som inngår i uskifteboet overstige 4G for at uskifte skal lønne seg for gjenlevende.
Samboeres rett til arv etter arveloven er fravikelig og samboere står derfor fritt til å innskrenke eller utvide arveretten ved testament. Adgangen til å tilgodese samboer i testament begrenses likevel av barnas pliktdelsarv, som altså skal utgjøre to tredjedeler av arvelaters formue. En innskrenking av arveretten krever at den andre samboeren får kunnskap om dette.
For samboere uten felles barn gir loven adgang til å begunstige samboer i testament med inntil 4G, uten hensyn til særkullsbarnas pliktdelsarv. Bestemmelsen har først og fremst interesse for samboere med liten formue, slik at 4G overstiger den frie tredjedelen som testator uansett råder fritt over ved testament. Samboere uten livsarvinger (barn eller barnebarn) kan fritt disponere over hele formuen ved testament.
Samboeres rettsstilling er betraktelig styrket gjennom lovendringen i 2008. Likevel er ikke samboere og ektefeller likestilt etter arveloven, og samboere bør derfor vurdere om arvelovens regler i tilstrekkelig grad gjenspeiler det livsfellesskapet partene deler. Ønsker partene å sikre hverandre ytterligere kan dette gjøres gjennom testament og gjennom å begunstige hverandre i forsikring.