I løpet av 2010 ble det reist 2 694 saker om tvist tilknyttet barnefordelingssaker, en økning på 442 fra 2008. Antallet saker forventes å øke også i årene fremover, hvilket øker presset på domstolenes behandling av disse sakene. Barnefordelingssaker er et helt unikt saksområde innenfor norsk rett, og stiller store krav til dommeren som aktør. Et av hans viktigste verktøy er muligheten til å anvende sakkyndig som verktøy i saksbehandlingen. Etter barneloven § 61 gis dommeren i barnefordelingssaker anledning til å oppnevne sakkyndig til bistand i saken, enten ved hjelp av mekling, veiledning under utprøving av midlertidig avtale, ved høring av barnet eller ved sakkyndig utredning, jf. § 61 første ledd nr. 1, 2, 7, 4 og 3. Lovbestemmelsen gir grunnlag for den viktige samfunnsmessige ressursen sakkyndige utgjør i barnefordelingssaker. Bruken av sakkyndige er derimot ikke nærmere regulert i barneloven, utover at det er de alminnelige rettslige hensynene som ellers gjelder for alle sakens parter som også skal være styrende for den sakkyndige. Det foreligger heller ingen formelle krav til den sakkyndiges kompetanse, men det er klart at det som hovedregel benyttes psykolog eller barnefaglig psykiater.
Min erfaring som advokat i en rekke barnefordelingssaker over mange år gjør at jeg stiller meg til tider svært kritisk til de sakkyndiges utførelse av sin arbeid, basert på at arbeidsutførelsen til tider er preget av manglende forståelse eller direkte misforståelse av forholdet mellom foreldrene i saken. Denne holdningen er jeg ikke alene om, ettersom det er skrevet en rekke artikler om emnet før, både i nasjonale aviser og juridiske tidsskrift. I tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige problemstillinger har Grete Nordhelle, psykolog og advokat, flere ganger påpekt kritiske synspunkt i forbindelse med bruken av sakkyndige i barnefordelingssaker, sist i mars forrige år med artikkelen
«Praktiseringen av sakkyndighetsarbeidet i barnefordelingssaker – til barnas beste?». I artikkelen påpeker hun at dommeren ikke må overlate det å trekke slutninger i saken til den sakkyndige psykolog eller psykiater, men at han må stille seg kritisk til arbeidet og vurdere om det er mulig at den sakkyndige har vurdert saken eller momenter i saken uriktig eller forstrukket sin faglige kompetanse. Jeg kan langt på vei slutte meg til denne vurderingen, ettersom jeg anser at dommerens plikt i barnefordelingssaker etter barnelovens øvrige bestemmelser er å se saken på et overordnet nivå, både juridisk og moralsk, for å vurdere hvilken løsning som er til barnets beste.
Dette støttes av at det er nærmere bestemt i barnelovens § 48 at det styrende momentet for både saksbehandlingen og resultatet i barnefordelingssaker skal være til «barnets beste». Lovgiver har bevisst ikke gitt noe nærmere innhold for vurderingen av hva som skal være barnets beste, ettersom dette skal være en konkret vurdering i den enkelte sak. Min erfaring er likevel at det er visse momenter som går igjen i den sakkyndiges vurdering i saken, og som dermed er styrende for resultatet i barnefordelingssaker, uten at dette nødvendigvis er i tråd med lovens bestemmelser, eller det som konkret vil være til barnets beste i den bestemte saken. Punktene som går igjen er blant annet prinsippet om «status quo» for barnet og konfliktreduksjon mellom partene. Dette innebærer at man vektlegger at barnets nåværende situasjon blir ivaretatt, samt at barnet blir boende hos den parten som anses å være best rustet til å holde konfliktnivået mellom barnets foreldre på et minimum.
Slik jeg ser det innebærer samlivsbrudd mellom barnets foreldre en så stor omveltning at en vanskelig kan tenke seg at en vurdering av bevaring av barnets «status quo» bør tillegges særlig vekt. På samme måte er det klart at det kun krever at en av foreldrene utviser manglende samarbeidsvilje eller evne til manipulasjon for at en avtale mellom foreldrene om barnet ikke skal være effektiv. Vurderinger etter disse punktene fremstår derfor for meg som i beste fall mangelfulle, og fokusert i uriktig retning. Nordhelle påpeker i sin artikkel at det vanskelige forholdet mellom foreldre, og situasjonen forøvrig, innebærer at manipulasjon ikke vil være uvanlig at forekommer.
Til tross for at sakkyndig utredning kan være en svært viktig ressurs for å klarlegge eller finne svar på sentrale spørsmål i en barnefordelingssak, foreligger det med andre ord etter min erfaring et klart behov for nærmere kontroll og kvalitetsmessige vurdering av den sakkyndiges arbeid i barnefordelingssaker. Til sammenligning har man på barnevernsrettens område opprettet en sakkyndig kommisjon som foretar vurderinger av om den sakkyndiges rapporter. Man kan ikke se at behovet for denne kontrollordningen skal være noe mindre i barnefordelingssaker.
Bergen, 21. mars 2012
Marie Sølverud Advokat