I undertegnedes daglige virke og arbeid med barnefordelingssaker så følger det med en rekke problemstillinger i kjølvannet av konflikten om barna, herunder regler om barnebidrag og fastsettelse av dette. Formålet med barnebidrag er nedfelt i barneloven § 66, hvor følgende er angitt:
”Foreldra skal bere utgiftene til forsyting og til utdanning av barnet etter evne og givnad og etter dei økonomiske kåra til foreldra, når barnet sjøl ikkje har midlar til det. Innbyrdes har begge foreldre skyldnad til å skyte til det som trengst etter evne”.
Etter barneloven § 71 skal bidraget fastsettes og fordeles mellom foreldrene etter størrelse på inntekt. I § 70 fremgår at foreldrene kan bli enige om bidraget, jf. første ledd. Dersom foreldrene ikke blir enige er det ”tilskotsfuten”, hvilket vil si NAV, som fastsetter bidraget, jf. annet ledd. Bidraget fastsettes etter reglene som fremgår i ”Forskrift om fastsetjing og endring av forstringstilskot”.
Reglene virker etter dette å være ryddige, men innebærer, slik jeg ser det, en rekke problematiske forhold i det praktiske liv. De problematiske forholdene kan eksemplifiseres med utgangspunkt i diverse saker som er eller har vært innenfor mitt kontor.
Gjennomgående er det eksempelvis problematisk at idet samlivsbruddet er et faktum, fremsetter bidragsmottaker krav til NAV om å få fastsatt bidraget ut i fra den samværsordningen som foreligger på tidspunktet straks etter samlivsbruddet.
Bidragspliktige er uenig i denne samlivsordningen, og har kontaktet advokat for å få i stand en omsorgs- eller samværsordning som bedre ivaretar barnas hensyn og behov for kontakt med begge foreldre. slik jeg ser det, er dette et hensyn som svært sjeldent blir ivaretatt av den offentlige instansen, og konsekvensen er at bidragspliktige blir skyldig økt barnebidrag som en følge av at bidragsmottaker ikke samarbeider rundt omsorgs- og samværsordningen.
Videre i prosessen medfører konflikten mellom foreldrene at saken ofte havner inn for domstolen for behandling, i første rekke i et saksforberedende møte. Resultatet er at partene enten inngår et rettsforlik som en følge av oppnådd enighet, eller at domstolen eventuelt legger ned en midlertidig kjennelse frem til hovedforhandling, hvor partene får en dom. Fastsettelsen av barnebidrag skal dermed følge det tvangskraftige grunnlaget som denne prosessen gir.
Etter forskriftens § 9 annet er det imidlertid bestemt at det kan gjøres unntak fra hovedregelen i bestemmelsen første ledd om at det minste felles oppgitte samvær skal legges til grunn, dersom en av partene ”hevdar at avtalen eller offentleg fastsett samvær og rettsforlik ikkje blir følgd opp, men samværet er lågare, og samstundes klart beviser at avtalen eller avgjerda ikkje kan leggast til grunn.”
For meg så fremstår vilkåret i bestemmelsen som vag, hva gjelder at parten ”klart” skal bevise at avtalen eller avgjørelsen ikke kan legges til grunn, ettersom det fremstår som vanskelig å skulle bevise at samvær ikke gjennomføres eller finner sted slik som tidligere er avtalt eller bestemt. Min vurdering er at dette ytterst vanskelig vil kunne bevises, og at det i realiteten da dreier seg om påstander fremfor bevis.
I saker som er innenfor mitt kontor vises det derimot gjentatte ganger til at bidragsmottaker nettopp har fremsatt slike påstander, og at disse blir tatt til følge og vurdert som tilstrekkelig til å endre bidraget. Det at bidragspliktige motsetter seg dette og viser til at han i realiteten faktisk gjennomfører, eller i det minste ønsker å gjennomføre samværet gis ikke virkning i saksbehandlingen. Min erfaring er at det ikke sjeldent er slik at samvær i realiteten ikke gjennomføres, men at dette som oftest skyldes forhold på bidragsmottakers side. Kravet må etter dette, slik jeg ser det, være at det fremgår som klart at det eksempelvis ikke er forhold ved bidragsmottaker og dennes samarbeidsvilje som medfører at dette ikke gjennomføres, og at beviskravet i bestemmelsen må skjerpes og konkretiseres for å sikre en mest mulig ensformig saksbehandling.
Min vurdering under dette finnes, slik jeg ser det, det støtte til i forarbeidene til barneloven, Ot. prp. nr. 43 (2000-2001) Om lov om endringer i barnelova, forskotteringsloven og i enkelte andre lover (nye regler for beregning av barnebidrag m.m.). I punkt 7. 4. 2. 1 er det gitt et markant skille mellom tvangskraftige og ikke tvangskraftige samværsavtaler, også når det eksempelvis gjelder fleksibilitet i samværsordningen for eldre barn. Departementet legger til grunn at det etter deres oppfatning er:
”naturlig at disse tvangskraftige avtalene uten videre legges til grunn av trygdekontorene ved beregningen av samværsfradraget. Tilsvarende gjelder for offentlig fastsatte samværsavgjørelser. For disse avtalens/avgjørelsenes vedkommende forutsettes det at partene er innstilt på å følge opp.”
Premisset der hvor det foreligger et rettsforlik eller en avgjørelse tilsier dermed at dette må være utgangspunktet for det offentliges saksbehandling og vurdering i slike saker, og at beviskravet for å få endret barnebidraget som en følge av at samværet ikke blir fulgt opp er desto større. En uriktig vurdering og vektlegging under dette fører, slik min erfaring viser, til en svært uheldig saksbehandling som gir bidragsmottaker urettmessige fordeler og stiller få krav til dennes samarbeid med bidragspliktige.