Den sakkyndiges rolle i barnefordelingssaker er, slik jeg ser det, på mange måter uavklart og henger tidvis i løse luften. Det er på det rene at denne skal yte bistand til dommeren og bidra til sakens opplysning, men forholdet mellom det juridiske ståstedet dommeren skal inneha, og den sakkyndiges faglige kompetanse, holdt opp mot barnelovens § 48 om barnets beste, fører til at det i mange tilfeller er en uavklart balansering og vekting av verdier og argumenter. Sakkyndiges vurderinger blir på mange måter det dommeren støtter seg på i saken, uten at det brukes tid på å avklare på hvilket grunnlag den sakkyndige har foretatt sine vurderinger, og om det kan være momenter som tilsier feiloppfatninger eller forstrekking av kompetansen denne innehar.
Advokatens rolle blir å få frem og belyse momenter som den sakkyndige, på sin korte tid innblandet i saken, ikke nødvendigvis har kunnet avdekket. Min personlige erfaring er at det likevel er tungt å få sakkyndig til å vurdere disse momentene, eller i det minste å få denne til å begrunne vurderingen av disse momentene, ettersom sakkyndig sjeldent snur i sin vurdering til tross for nye opplysninger som taler nettopp for dette.
En parts manglende samarbeidsvilje, økonomiske motiver eller manipulasjon av barn er eksempler på momenter som man ofte opplever motvilje eller manglende ivaretakelse av under sakkyndiges vurderinger.
Gjenbruk av de sakkyndige, og særlig på mindre steder, fører også etter min erfaring at det i en del tilfeller er et uforholdsmessig bånd mellom den sakkyndige og dommeren, og at de innretter seg etter et mønster. Slik oppleves som uheldig, og lite sammenfallende med den konkrete og skjønnsmessige vurderingen slike saker krever.
Det at bruken av sakkyndig skal være helt uproblematisk er utvilsomt urealistisk, og de er i mange tilfeller et særdeles viktig verktøy. Det er likevel slik at manglende anledning til å kvalitetssikre den sakkyndiges bistand gjør at betenkelighetene blir desto mer reelle.