De siste årene har det ifølge Justs- og beredskapsdepartementets handlingsplan mot vold i nære relasjoner (2012) vært en økning i antall politianmeldelser på området. Politiet har på denne bakgrunn styrket sin kunnskap og kompetanse på område, mens Regjeringen har sørget for at det er ansatt en familievoldskoordinator i alle politidistrikter. I de større politidistriktene er det også etablert egne team for etterforskning av vold i nære relasjoner. Riksadvokaten har også i rundskriv nr.3/2008 gitt oppdaterte retningslinjer for etterforskning og påtalebehandling av familievoldssaker. Regjeringen har endelig skjerpet strafferammen og sørget for at ofteretts stilling i straffesaken er styrket gjennom en utvidet rett til bistandsadvokat og rett til voldsoffererstatning. Alt skulle derfor ligge til rette for at vi har et velfungerende apparat til å behandle saker på dette området.
Vold i nære relasjoner er noe jeg som advokat ofte blir konfrontert med når jeg representerer en klient i en barnefordelingssak. Noen ganger er beskyldningene sanne, mens andre ganger blir beskyldninger om familievold brukt taktisk for å komme i en god posisjon når spørsmålet om fast bosted og foreldreansvar for felles barn skal avgjøres. Fellestrekkene for sakene er at anklager om familievold oftest fremsettes samtidig med at det reises sak om foreldreansvar og fast bosted. Når jeg allerede har antydet at slike anklager brukes som et instrument i kampen om barnet, er det naturlig å peke på at anklager som blir tatt alvorlig av påtalemyndigheten ofte ikke er ferdig etterforsket når saken om fast bosted og foreldreansvar kommer opp for domstolene. På denne bakgrunn vil anklageren kunne bruke anmeldelsen til å så tvil om den annen parts skikkethet til å inneha foreldreansvaret.
I utgangspunktet er ikke en anmeldelse om familievold et gyldig argument i kampen om foreldreansvaret. Dette har sin bakgrunn i uskyldspresumsjonen som går ut på at tvil om faktum skal komme den tiltalte til gode. Prinsippet er fremhevet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 6-2 og i FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14-2. Prinsippet er dermed å anse som et folkerettslig prinsipp av global karakter, og skal i prinsippet etterleves av alle verdens stater.
På tross av at en anmeldelse i prinsippet ikke skal tillegges vekt i spørsmålet om hvor barna skal bo fast har jeg inntrykk av at dette er noe som preger underbevisstheten til dommeren. Grunnen til dette er, slik jeg ser det, at dommeren er redd for å trå feil når han eller hun skal vurdere hva som er til det beste for barnet. En anmeldelse om voldsbruk i nære relasjoner indikerer om ikke annet at det kan være betenkelig å gi foreldreansvaret til den som er anmeldt. Dessuten brukes anmeldelsen flittig i motpartens argumentasjon om hvorfor det ikke er til det beste for barnet at det skal være hos den som er anklaget for å ha utøvd vold. Ved å fremsette falske voldsanklager mot sin tidligere partner skaffer den annen seg altså et konkurransefortrinn i kampen om barnet som den ikke skulle ha hatt.
Utover det å skaffe seg en fordel som en ikke skulle ha hat, medfører falske voldsanklager naturligvis en svært stor belastning for den som på falskt grunnlag blir anklaget for å ha utøvd vold mot sine nærmeste. Utover den isolerte anklagen får en anmeldelse av forholdet gjerne konsekvenser som den anklagende part ikke har kunnet forestillet seg.
Når politiet blir koblet inn i saken, som oftest ved at det blir inngitt anmeldelse, må den anklagende part slåss mot et maktapparat som er svært ressurssterkt, og som iverksetter inngripende tiltak for å etterforske om det er hold i påstandene om familievold. Det hele starter gjerne med at påtalemyndigheten i medhold av straffeprosesslovens § 222a ønsker å ilegge den parten som anklages for å ha utøvd vold et besøksforbud mens etterforskningen pågår. Vilkårene for å ilegge noen et besøksforbud er ikke strenge. Det fremgår av bestemmelsen at:
Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil
- begå en straffbar handling overfor en annen person,
- forfølge en annen person, eller
- på annet vis krenke en annens fred.
At det er ”grunn til å tro” krever ikke at det er sannsynliggjort at den besøksforbudet skal ramme vil komme til å begå en handling som nevnt i bokstav a – c. Det er tilstrekkelig at det foreligger en nærliggende og reell risiko for det. Forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp. nr. 109 (2001-2002) punkt
8.2 s. 44, fremhever at risikoen må vurderes på bakgrunn av tidligere handlinger, trusler eller andre særlige forhold som tyder på at det er fare for overgrep. De nevnte handlinger er ofte vanskelige å bevise og mitt inntrykk er at et fremsatt krav om besøksforbud stort sett blir tatt til følge.
Følgene av at det blir ilagt et besøksforbud er at den forbudet retter seg mot, forbys å oppholde seg på et bestemt sted, gjerne den annen parts bopel, eller at han forbys å forfølge, besøke eller på annen måte kontakte den andre personen.
Konsekvensen av dette blir igjen, ofte, at barnet blir værende hos den part som besøksforbudet ikke retter seg mot. En gjenganger i domstolenes argumentasjon når den vurderer hvem som skal ha foreldreansvar og den daglige omsorgen for barnet er barnets nåsituasjon (Status quo prinsippet). Jo lengre barnet har vært hos den annen part, desto mindre er sjansene for at den som har fått ilagt et besøksforbud får den daglige omsorgen. Dette gjelder selv om saken blir henlagt på grunn av bevisets stilling, eller om saken blir henlagt på grunn av at intet straffbart forhold er funnet bevist. I disse situasjonene har påstandene om familievold vært grunnløse og det er følgelig ikke snakk om at dette kan benyttes som argument i den verserende prosessen om barnet. Bakgrunnen for at dette likevel får betydning når foreldreansvar og fast bosted skal fastsettes, er det allerede nevnte status quo prinsippet og hensynet til barnets beste. Barnet har innrettet seg på å være hos den anklagende part, og da er det ofte betenkelig å endre denne situasjonen av hensyn til stabilitet og forutsigbarhet for barnet. På denne bakgrunn har den anklagende part lykkes med å fremsette injurierende påstander, og oppnådd sitt mål om å få foreldreansvaret for barnet.
For å unngå at falske anklager blir brukt som et instrument i kampen om barnet er mitt råd å kontakte advokat så snart du får mistanke om at slike påstander kan bli fremsatt mot deg. Det er viktig å handle raskt, fordi tiden er din verste fiende i disse sakene. Bistand fra advokat kan være avgjørende for å hjelpe deg med å så tvil om de falske anklagene. Advokater kjenner også systemet og vet samtidig hvordan argumentasjonen skal fremsettes for å være overbevisende og troverdig.
Advokatbistand kan således være en svært fornuftig og nyttig investering i så henseende.
Marie Sølverud
Advokat/Partner i Advokatfirmaet Sølverud