Endring i barnelovens § 43

Dagens ordlyd i barnelovens § 43:

”Den av foreldra som ikkje barnet bur sammen med, har rett til samvær med barnet ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med.”

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag til ny ordlyd:

”Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Den som barnet bur fast saman med skal nekte samvær dersom det er naudsynt for å hindre at barnet vert utsett for vold eller på anna vis vert handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.”

Undertegnede har arbeidet med barnefordelingssaker i en årrekke, og stiller utelukkende positivt til vedtak, tiltak og lovforslag som er bidragsgivende til å sikre barnets rettigheter. Departementets forslag til lovendring medfører imidlertid en dyptgående endring, som igjen medfører store bekymringer hva gjelder en allerede utsatt rettssituasjon, særskilt sett hen til en gjennomgående problematikk hva gjelder fars rettigheter som samværsforelder som undertegnede opplever daglig.

Slikt lovteksten i § 43 er angitt i dag er det fastsatt at foreldre og barn har rett til samvær med hverandre, og at omfanget bør avtales nærmere. Det er domstolen som skal avgjøre om samvær ikke er til det beste for barnet.

Det følger av barneloven § 48 annet ledd at det ved avgjørelser som angår foreldreansvar, fast bosted og samvær, skal det ”takst omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.”  Det er forutsetningsvis slik at både domstolen, foreldre og andre aktører i barnas liv er bundet av denne forutsetningen, og den skal dermed være styrende for rettens vurdering ved spørsmålet om samvær.

Departementets forslag til lovendring medfører etter undertegnedes ståsted, en nedgradering av forutsetningen om at samværsmengden skal avtales, samt at utgangspunktet i enhver sak er at samvær skal forekomme. Dette følger klart av formuleringen.

Videre er det uheldig at annet ledd utgår, da dette utgjør et viktig rettslig grunnlag for undertegnedes arbeidsutførelse for foreldre som ikke gis anledning til å gjennomføre samvær. Det fremstår som essensielt at det fremkommer klart av loven at utgangspunktet for samværsnekt er at samværsforelderen kan reise ny sak for domstolen, og at spørsmålene rundt barnets bosted og samvær da skal vurderes på nytt. En borttakelse av dette leddet medfører etter min mening et uheldig signalement overfor bostedsforeldre som av andre grunner enn de direkte ankret i barnets beste medfører samværsnekt.

Slik undertegnede vurderer det, følger det allerede av foreldreansvaret og omsorgsplikten for barnet at foreldrene kan stanse samvær dersom dette åpenbart vil være i strid med barnets beste å gjennomføre. At en slik oppfordring foreligger er ikke bare riktig, men også helt klart nødvendig for å ivareta barn der hvor det foreligger alvorlige overgrep.

Lovendringen medfører etter mitt ståsted ikke bare en uheldig forvrenging i ordlyden, men åpenbare utfordringer knyttet til de saker hvor det fremkommer grunnløse beskyldninger fra bostedsforelderen om overgrep fra samværsforelderen. Det er åpenbart at domstolen kan bidra positivt i slik saker ved at det i vårt rettssamfunn foreligger krav til forsvarlig saksbehandling og beviskrav. Det er likevel slik at dette forutsetningsvis krever at samværsforelderen nødvendigvis har midler til å gjennomføre rettssak, men også at dennes advokat har innsikt i de problemstillinger og beviskrav som foreligger i slike saker.

Videre er det på det rene at samværsstans kan være svært skadelig i tilknytningen mellom samværsforelderen og barnet, og at det til tross for kravene til domstolen om prioritering av slike saker, er gjennomgående tidsmessige utfordringer som foreligger. Den som blir grunnløst anklaget for overgrep vil vanskelig gis eller ha anledning til å korrigere der hvor skaden samværsnekt medfører er realisert.

Samlet sett er det undertegnedes oppfatning at lovendringen barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet ivaretar et formål som uten forbehold er essensielt, men at det vanskelig vil ivareta barnet på tilsiktet måte eller i tilstrekkelig grad være egnet til å gis virkning i de saker hvor problemstillingen er satt på spissen. Barnefordelingssaker er et saksområde hvor det vil være usannsynlig lite egnet med åpenbare lovhjemler for foreldre til å foregripe sakens gang, og hvor kontradiksjonsprinsippet står skjerpet.

Ut i fra undertegnedes ståsted blir det desto viktigere at det som ledd i å oppnå formålet lovendringen er ment å ivareta gjøres ved hjelp av regelendringer som er bedre egnet til å realisere formålet. Etter mitt syn er det fra opposisjonen ved Høyre fremkommet et langt bedre forslag, hvor man pretenderer at dette må avgjøres ved hjelp av nøddomstol, hvor saken berammes innen 48 timer. På den måten vil en bedre kunne sikre at de alminnelige saksbehandlingsregler som domstolen forholder seg til også blir avgjørende i saker hvor det fremkommer påstander om overgrep.

I slikt tilfelle oppleves det som sentralt at den påfølgende/parallelle straffesaken som følger med påstandene også gis rom for vurdering, eventuelt at domstolen gis anledning til å ta stilling til det. I saker hvor bostedsforelderen påstår overgrep erfares det ofte at saken blir henlagt som en følge av bevisets stilling, fremfor at det blir avgjort at det foreligger intet straffbart forhold. Ved førstnevnte følger det en form for stigmatisering av parten som har fått beskyldningene mot seg, da det i mange saker antas at det da har forekommet et straffbart forhold, uten at dette lar seg bevise, hvilket er svært uheldig.

Oppsummert er lovforslaget et uttrykk for hensyn og formål som åpenbart må ivaretas, men undertegnede opplever at forslaget fra barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet innebærer betydelige problemstillinger hva gjelder praktisering av bestemmelsen og faktiske saker.