Advokatfirmaet Sølverud (evt. Undertegnede) har i en årrekke ført saker for Fylkesnemd og domstoler hvor barnevernet enten har vært motpart (ved omsorgsovertakelse), eller sterk støttespiller for en av partene. Både fylkesnemda og domstolene skal treffe sine avgjørelser basert på et forsvarlig opplyst grunnlag.
Barnevernet er ofte en viktig premissleverandør der disse er involvert. Barnevernet har etter barnevernloven, som ledd i såkalte undersøkelsessaker, vid adgang til å engasjere psykologfaglig bistand. Det skjer imidlertid ikke så rent sjelden at barnevernet selv gjør utredninger og undersøkelser uten å innhente psykologfaglig bistand. Undersøkelsen blir da gjennomført med det personell som barnevernet i den aktuelle kommunen har til disposisjon, og ofte av yrkesgrupper med faglige bindinger, slik som sosionomer og barnevernpedagoger har etter sine yrkesetiske retningslinjer.
Fra de yrkesetiske retningslinjene til barnevernspedagoger og sosionomer vises det således særlig til lojalitetsplikten som ovennevnte har til sine brukere
«Barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere må ofte velge mellom forskjellige interesser. Den primære lojaliteten skal være overfor den mest utsatte parten.»
Klienten eller brukeren til en av de ovennevnte yrkesgruppene er «de personer som mottar helse- og sosialfaglige tjenester»
I barnefordelingssaker hvor den ene av partene gjør gjeldende påstander om mangler ved omsorgstilbudet, og for å underbygge dette, har tatt kontakt med barnevernet, vil parten måtte anses som brukeren/klienten.
På tross av manglende psykologfaglig kompetanse og på tross av de yrkesetiske bindingene mener ofte disse yrkesgruppene seg likevel skikket til å gjøre uhildete vurderinger av partenes omsorgsevner emosjonelt og materielt, men da på bakgrunn av sin «barnefaglige bakgrunn», en størrelse som ikke er undergitt noen formell definisjon/legaldefinisjon.
Advokatfirmaet Sølverud mener å ha sett i en rekke saker at svakt funderte «fagtekster» og
«rapporter» ofte fører til at bevisbyrden snus slik at den som får beskyldningene rettet mot seg, ofte blir nødt til å aktivt renvaske seg fra de fremsatte beskyldningene, som regel enten psykisk eller fysisk voldsutøvelse.
I alminnelige barnefordelingssaker etter barneloven vil imidlertid partene nyte godt av at barneloven stiller som krav at det skal oppnevnes sakkyndig etter barnelovens § 61 nr. 1. Den sakkyndige vil også på rettens oppfordring kunne gjøre et begrenset forarbeide ved å ha samtale i forkant av rettsmøtet, med partene og barna. Formelle krav stilles riktignok ikke jfr. Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) s. 89, men i det altoverveiende tilfelle av saker er den sakkyndige utdannet psykolog, og autorisert av domstolene ved at vedkommende står på offisielle lister som er åpent tilgjengelig for alle.
I barnelovssaker våker den sakkyndige over sakens opplysning på rettens, og partenes vegne ved å være til stede i forberedende møter som er en særordning som gjelder for barnefordelingssaker. Den sakkyndige, vil også ha anledning til å overvære hovedforhandlingen blant annet dersom en av partene begjærer en såkalt full utredning etter barneloven § 61 nr. 3.
Kostnadene til en slik utredning er høy, og bæres av den som begjærer den. Krav om forskudd på kr. 30 000,–100 000,- er ikke uvanlig, og representerer en alvorlig skranke for den som ønsker å opplyse saken, men som risikerer å sitte igjen med kostnaden dette innebærer.
Kostnadene til sakkyndige etter denne bestemmelsen betales fortsatt av partene (Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) s. 89). Det foreligger imidlertid for tiden forslag om og hvorvidt retten skal få kompetanse til, på egne vegne, å begjære full utredning.
I realiteten vil ofte retten der den ene av partene har fri sakførsel henføre kostnaden til en utredning under dennes frie sakførsel. Problematisk blir det imidlertid der ingen av partene har fri sakførsel og den ene av partene skal motbevise alvorlige anklager som nevnt over.
Til forskjell fra saker etter barneloven går saker etter barnevernloven først for Fylkesnemda som er et domstollignende forvaltningsorgan. Den som er uenig i vedtak fra Fylkesnemda kan bringe det inn for tingretten til full rettslig prøving.
Sak for fylkesnemda starter ved at det stedlige barnevern fremmer begjæring om tiltak, typisk om omsorgsovertakelse, etter at man mener å ha prøvd andre tiltak etter barnevernloven, og funnet at disse ikke kan avhjelpe mangler i omsorgstilbudet hos forelderen/foreldrene.
Barnelovsaker og barnervernlovsaker følger hverandre ofte hånd i hånd, fordi foreldrene ensidig eller gjensidig beskylder hverandre for å yte mangelfull omsorg. Barnelovsaker reises også ofte parallelt med saker for fylkesnemda av den av foreldrene som ikke har barnet boende fast hos seg, da for å sikre at barnet fortsatt blir boende hos en av sine biologiske foreldre.
Formelt gjelder de samme prosessreglene for fylkesnemda som for domstolene. Advokatfirmaet Sølverud mener imidlertid å ha erfart at begjæringene til fylkesnemda ofte er mangelfullt utredet og at de ulike omsorgsalternativene svært ofte skulle vært undergitt en bredere vurdering.
For det stedlige barnevern gjør ikke de samme hensyn seg gjeldende som for private parter i en saker etter barneloven. Tvistetemaet i en vanlig sak etter barneloven uten barnevernets involvering, tilsier ofte at omsorgsalternativene (den ene eller andre forelderen) er tilnærmet likeverdige. Skadepotensialet ved at man får en «feil» dom men er som regel ikke avgjørende for om barnet får en god og trygg oppvekst. For saker som fremmes etter barnevernloven enten for fylkesnemda og eventuelt senere for tingretten for rettslig overprøving, har imidlertid utredningen av de ulike omsorgsalternativene som oftest avgjørende betydning.
Dessverre ser man ofte at det stedlige barnevern faller ned på fosterhjemsplasseringer som er vurdert som tilfredsstillende fremfor å utrede mulighetene hos den andre forelderen, eller hos storfamilien hos begge foreldre. Man risikerer således at det biologiske båndet til barnets familie (i vid forstand) blir brutt ved en plassering hos fosterfamilie.
Å tone ned betydningen av det såkalte biologiske prinsipp synes å være en trend i tiden, særlig blant de ulike kommuners barneverntjenester. Å si at det handler om at skepsis til den ene forelderen smitter over på den andre skal være usagt, men at man i troen på egen fortreffelighet, eller i frykt for å feile, velger en «nøytral» fosterhjemsplassering virker nærliggende å anta.
Advokatfirmaet Sølverud er uenig i denne nedtoningen og mener å ha erfart at de biologiske omsorgsalternativene ofte vil være vel så egnet, om ikke bedre egnet. Særlig gjør dette seg gjeldende ved omsorgsovertakelser av eldre barn.
Der sakkyndig bistand har vært innhentet finner man overraskende ofte omsorgsalternativer med en biologisk tilknytning, som vurderes som gode nok.
Spørsmålet man burde stille seg er således om man er tjent med å la dagens ordning fortsette, der man tillater yrkesgrupper med et svakt faglig fotfeste innenfor jussens og psykologiens verden, og med sterke bindinger til sitt yrkesetiske regelverk, å regjere på bekostning av rettssikkerheten.