I min forrige artikkel påpekte jeg en del betraktninger rundt sakkyndiges rolle i barnefordelingssaker. I denne artikkelen vil jeg supplere disse betraktningene med refleksjoner jeg har gjort meg rundt det siste halvårs erfaringer i retten med barnefordelingssaker.
Som nevnt i forrige artikkel, er det for dommeren på bakgrunn av det spesielle saksområdet barnefordelingssaker utgjør, svært viktig å kunne støtte seg på sakkyndiges faglige kompetanse og profesjonsetiske ansvar i sin beslutningstaking. Dette er dommerens kanskje viktigste verktøy i saksbehandlingen. Jeg som advokat opplever også den sakkyndige som et svært viktig verktøy, og begjærer dette oppnevnt i en hel rekke saker. Dette for å sørge for at saken blir tilstrekkelig opplyst, dette utover de prosessfullmektiges argumenter og dommerens høring av partene. Jeg opplever imidlertid ikke sjeldent at dommerens overordnede ansvar som juridisk leder for prosessen blir desto viktigere på grunn av holdninger eller betraktninger hos den sakkyndige som medfører betenkeligheter for sakens behandling.
Under dette tenker jeg spesielt på det jeg opplever som sakkyndiges rigiditet i forhold til sine vurderinger, funn og slutninger i forhold til en konkret sak. Dette gjør seg særskilt gjeldende i det man presenterer nye bevis som taler for det motsatte resultat. Sakkyndiges fastholdenhet virker å stamme fra en holdning og oppfatning om at det å gå tilbake på sin egne vurderinger vil være en fallitterklæring, og at det derfor ikke kommer lett for denne som fagperson å ta i betraktning i nødvendig omfang det advokaten presenterer av bevis. Jeg mener at den sakkyndige nettopp på grunnlag av sitt embete og mandat fra retten som opplyser for retten, plikter ivareta sitt faglige og etiske ansvar ved å ta i betraktning bevisførselen for retten. Dette må betraktes nettopp som et insentiv til å nærmere gå inn i basisen for sine betraktninger og vurdere bevisførselens nærmere virkning for disse.
Videre har jeg den senere tid for alvor, på bakgrunn av at min praksis foregår på landsbasis fremfor lokalt, opplevd betenkelighetene ved bruken av sakkyndige på små steder. Den samme sakkyndige blir naturligvis benyttet flere ganger av retten på bakgrunn av sin erfaring, og ender derfor ofte opp med å være i rettsmøte med samme dommer, gjerne flere ganger i uken. Jeg opplever på bakgrunn av min erfaring at det foreligger holdepunkter for at det i den forbindelse oppstår uforholdsmessige bånd mellom dommeren og sakkyndig. Dette fører til at det vil kunne være lettere for både dommeren og sakkyndige å miste siktemålet på sin overordnede oppgave som henholdsvis rettens leder og juridisk ansvarlig, og faglig bistand og opplyser av saken. På bakgrunn av min erfaring oppleves det som utvilsomt at en i små rettskretser bør ha som siktemål å benytte seg av sakkyndige fra andre rettskretser, for å på den måten sikre den uavhengighet og rettssikkerhet som kreves for en forsvarlig saksbehandling, særskilt i barnefordelingssaker.
Barnefordelingssaker stiller, som nevnt i forrige artikkel, helt unike krav til saksbehandling og dommerens ansvar, idet han skal idømme et resultat som gis virkninger over mange tiår frem i tid. Resultatet av dommerens saksbehandling vil kunne føre til at et barn mister kontakt med den ene av sine foreldre over en kortere eller lengre periode, eventuelt at kontakten aldri gjenopprettes. Mitt personlige synspunkt er at dette medfører svært alvorlige og til tider katastrofale følger for både barnet og forelderen videre i livet, og at virkningen av resultatet i saken på ingen måte kan tas som en lett oppgave eller vurderes uten nærmere ettertanke.
Det er ikke uvanlig for meg i min yrkesutførelse at jeg møter på dommere som ikke virker å
ha et bevisst forhold til nettopp dette forholdet i sin embetsutførelse. Det vil i mange tilfeller heller ikke være uvanlig eller uforståelig, idet dommeren sjelden eller aldri blir konfrontert med resultatet av sin dom i ettertid. Jeg spør meg derfor om dommeren i det hele tatt er klar over at dette resultatet er sannsynlig og faktisk forekommer, eller om dommeren kun anser argumentasjonen rundt dette som et taktisk ståsted for den aktuelle forelderens advokat i rettsprosessen.
Til sist vil jeg få frem at min vurdering sett i henhold til de problematiske forhold rundt et barns manglende kontakt med den ene forelderen som en følge av dommerens avgjørelse i en barnefordelingssak medfører at jeg opplever at det finnes gode holdepunkter, både juridisk og barnefaglig, for at retten i større vekt bør legge vekt på at den forelderen som sikrer best samarbeid mellom foreldrene, og dermed representerer den største sikkerheten for at barnet får mest mulig samlet foreldrekontakt, slik dette skal vektlegges i tråd med barnets beste- vurderingen etter barneloven § 48, bør gis daglig omsorg for barnet.
Bergen, 17. september 2012
Marie Sølverud
Advokat